Skrivefeilene som koster penger, kjærlighet og troverdighet

Av onsdag, 12. november, 2014 Permalink

Du har kanskje fått med deg at jeg ikke bryr meg nevneverdig om rettskriving eller gramatikk.

Det finnes flere andre på nett, som kan gjøre en bedre jobb enn meg med å lære deg hva som er «riktig». Jeg tror du som leser Skriftlig.no har mer å vinne på å styrke deg på andre områder. Derfor har jeg lovet at jeg ikke skal terpe for mye på slikt.

Det betyr imidlertid ikke at at rettskriving er helt uviktig.

Dessverre er det ikke slik at innholdet og meningen i det du skriver betyr alt. Leseren bedømmer deg også på hvordan du skriver. Tekst med mange feil, eller spesielt dumme feil, koster deg troverdighet, som igjen kan koste deg både penger og kjærlighet.

Det er en drøy påstand, kanskje, men den er ikke tatt helt ut av det blå:

Så, selv om det finnes et punkt der ekstra korrektur og rettskrivning ikke er verdt tiden og kreftene det koster, så må du sørge for at du kommer dit.

Det er noen feil som er verre enn andre, blant dem som er opptatt av slikt. Her er listen over feil og uvaner som får flest språkinteresserte til å se rødt.

Feil bruk av særskriving

I butikken kan du lese at “ananas biter” når de vil selge deg ananasbiter. Det kan være vanskelig å vite når slike ord skal slås sammen til noe større – ikke minst fordi sammensatte ord ikke alltid står i ordboken.

Regelen er at man skal skrive ord sammen når man har mer trykk på det første enn det andre leddet. Sammenlign for eksempel lammelår (matrett, trykk på lamme-) med lamme lår (funksjonshemming, uttales med likt trykk på ordene, eller mer trykk på lår).

Forveksle og med å

Få ting virker mer barnslig i tekst enn sammenblanding av og og å. De har vidt forskjellig bruksområde, og uttales bare likt når man ikke artikulerer skikkelig. Som oftest er det heller ikke noe problem å vite forskjell på de to.

Og binder sammen to eller flere ting, og sidestiller dem. Det kan være mennesker (Per og Pål), ting (stokk og stein); verb (løp og kjøp) eller setninger (det varte og det rakk). Ingen overraskelser der, vil jeg tro. Likevel går det i blant galt.

Å er et infinitivsmerke. Det vil si at det bare brukes foran verb, og bare når verbet står i infinitiv. Ikke foran substantiver, adjektiver eller adverb. Ikke foran verb i andre former. Kun foran verb i en bestemt form: å løpe, å kjøpe, å vare, å rekkeå stokke, å steine, for eksempel.

I de aller fleste tilfeller, kan du derfor bruke denne regelen: Hvis ikke det neste ordet i setningen er et verb i infinitiv, så skal du bruke og.

(Legg merke til at de fleste verb slutter på -e i infinitiv, men at det finnes viktige unntak, som å gå, å få, å ha og å bli.)

For mange utropstegn og store bokstaver.

Når du bruker utropstegn eller store bokstaver, virker det på mange som om du roper.

I sosiale medier og tekstmeldinger er det oftest bare irriterende eller forvirrende. I brev og epost, derimot, kan det lett oppfattes som aggressivt, og det kan ødelegge mye for deg – selv med folk som kjenner deg godt.

Store bokstaver trenger du bare i visse forkortelser (f.eks. USA og FN) og i begynnelsen av navn og setninger.

Hvis du er i tvil, kan du trygt unngå utropstegn fullstendig. Om du aldri bruker et eneste utropstegn igjen, vil verden bli et bedre sted.

Feil pronomen.

Det er mye som er vanlig å si på mange norske dialekter, som ikke passer like godt når man skriver, særlig når det gjelder pronomen.

Noen formuleringer virker barnslige: «Hvem bil har du?» (i stedet for hvilken eller hva slags), “Hvordan farge er den?” (i stedet for hvilken),  “Dem lo av meg” (i stedet for de) eller “Jeg sa det til hun” (i stedet for henne).

Andre er blitt ganske vanlige: “Jeg mistet de” (i stedet for dem).

Mange irriterer seg også når du bruker han i stedet for ham (f.eks. “jeg snakket til han”), selv om det har vært “tillatt” i omtrent tre generasjoner. Du får selv bestemme om det er mer viktig å ha rett enn å gjøre et godt inntrykk.

For mange av disse feilene, er det en grei test å bytte ut pronomenet du er usikker på med du eller deg. Du tilsvarer han, hun og de, mens deg svarer til ham, henne og dem.

I eksemplene over, få du da for eksempel “du lo av meg” og “jeg sa det til deg”. For ingen ville vel skrevet “deg lo av meg” eller “jeg sa det til du”?

Hvem brukes kun om mennesker, ikke ting. Hvordan betyr “på hvilken måte”.

Anstrengte stavefeil

En og annen stavefeil gjør ikke noe. Alle kan stokke bokstavene i blant, og noen ord er vanskelige å stave.

Men det er en egen klasse med slike feil som virker anstrengte og misforstått snobbete, og som vekker mer irritasjon enn andre: Ord med ekstra stavelser eller stumme konsonanter som “pynter” på ellers helt normale ord.

Det kan være å skrive aldrig (med stum g), sundt (med stum d, i betydningen helsebringende) eller sannsynelig (med en ekstra e).

Det finnes uttallige slike feil. Jeg kan dessverre ikke liste opp alle sammen her, men hvis du vil unngå å gjøre slike feil, forsøk å legge merke til hvordan andre skriver, og bruk ordboken hyppig – selv på enkle ord. Særlig om det er stumme konsonanter involvert.

Slurv

Det er mange andre små og halvstore ting folk lar seg irritere over, og som de diskuterer til det kjedsommelige i kommentarfelt og diskusjonsfora på nettet. Men siste punkt på listen er ikke en språkfeil, men feil innstilling.

Det gir kjempedårlig inntrykk hvis det du har skrevet er fullt av feil som kunne vært unngått med en enkel gjennomlesning. Bryr du deg virkelig så lite om hvordan du fremstår for andre? Kan jeg stole på at du ikke slurver like mye i jobben din?

Det er ikke sikkert skrivefeilene dine betyr noe annet enn at du hadde litt dårlig tid, men du har ikke kontroll over hvordan det oppfattes, så det er best å unngå problemstillingen ved å gjøre jobben skikkelig fra start.

Les gjennom det du har skrevet en gang til. Fanger du opp slurvefeilene dine, og unngår tingene på denne listen, ligger du nok rimelig godt an.

 

Kjenner du noen som kunne trenge å lese denne artikkelen? Del den med dem. (Og hvis du fikk denne artikkelen tilsendt… Det var bare godt ment.)

Christian K. Nordtømme

Christian K. Nordtømme

Christian er grunnlegger av Skriftlig.no og konsulentbyrået Next Page International. Han er utdannet journalist og har skrevet både frilans, fast hos Aller-gruppen, og som tekstforfatter og konsulent for reklamebyrået Papaya.
Christian K. Nordtømme

Latest posts by Christian K. Nordtømme (see all)

  • Hilde

    For ikke å nevne da/når og enda/ennå.

    • Det virker på meg som om de feilene er blitt så vanlige at folk flest ikke engang legger merke til dem lenger. Så kan man synes hva man vil om det … 🙂

  • Ole Edvard Valøy

    Jeg er virkelig ganske sikker på at utropstegn skal følge etter ethvert imperativ

  • Finn Harald Eliassen

    Forveksle og med å. Et godt tips for å finne ut om det skal være og eller å, er teste hele setningen i fortid. For eksempel: Han hopper og spretter => Han hoppet og spratt. (Dette er OK) Han prøver og komme tidsnok!?=> Han prøvde og kom tidsnok!? (Vi hører at dette blir feil nå det står i fortid.) Det vi mente var: Han prøver å komme tidsnok => han prøvde å komme tidsnok. (Dette høres riktig ut i fortid også)

Skriv for resultater

Du har alltid et mål når du skriver – om du skriver festtaler, pristilbud eller jobbsøknader. La oss hjelpe deg å nå målet. Fyll inn navn og epostadresse under, så sender vi deg i blant gode, anvendelige råd for hvordan du oppnår bedre resultater med det du skriver.

Takk skal du ha. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg.

Powered byRapidology