Alle – unntatt han som skrev setningen – er enig om at både spørsmålstegn og komma definitivt er feil. Jeg mener det skal være komma. Noen av kollegaene mener spørsmålstegn. På nettet får jeg mange treff både på tegnsetting og kommaregler. Men mye er krank kjetting. Hva er rett – og hva er regelen? Sjøl mener jeg regelen er klar: Komma mellom to setninger. Det er den aller første kommaregelen, såvidt jeg husker. Også når det dreier seg om ei spørresetning i direkte tale, og ei fortellende.

Dermed punktum. Verre er det ikke.

K.G.
journalist, Harstad Tidende

Svar

Kjære K.G.
Jeg får håpe diskusjonen har falt til ro, for om mitt svar er egnet til å dempe gemyttene, tør jeg ikke garantere. Saken er nemlig den at både du og dine kollegaer har rett; man kan bruke både komma og spørsmålstegn i den setningen du spør om – men ikke begge deler samtidig. Man må holde seg til enten det ene eller det andre. Det kan man finne belegg for i Finn-Erik Vinjes ??Skriveregler??.

I 7. utgave står følgende:

Komma ved etterstilte anførende setninger som sa han, mente han, trodde han, smilte han.
Jeg har fortalt deg om Inga, ropte hun.
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Jeg tror du er forelsket, smilte hun.

Dermed også: – Hvem stikker av med fortjenesten på mølja, spør fisker Harald Moe.

Men også spørsmålstegn er korrekt.

Spørsmålstegn etter direkte spørsmål
Er det du som har skrevet boka?
Et kakestykke til?
«Hvorfor er du så ekkel?» spurte hun. (Ikke komma foran anføringsverbet.)
Når anførselstegn sløyfes:
Hvorfor er du så ekkel? spurte hun. (Ikke komma foran anføringsverbet.)

Følgelig også:
– Hvem stikker av med fortjenesten på mølja? spør fisker Harald Moe.

Jeg håper dette kan være til hjelp.

Riksmålsforbundet

Min bror og jeg har kranglet litt om kommabruk ved og.

Jeg mener at det ikke skal være komma før og, mens han insisterer på det motsatte. Hva er riktig og hva er galt?

Svar:

Noen ganger skal det være komma før og, andre ganger ikke. La oss se på de viktigste tilfellene.

Komma før og:

… mellom sideordnede setninger

a) mellom helsetninger:
Eva klatrer, Jens sykler, og Ola går på ski.

b) mellom leddsetninger:
Hun ville vite hvor jeg bodde, og når jeg var å treffe.

Ikke komma før og:

… når sideordnede imperativsuttrykkImperativ av verbet er også kalt bydeform. Det uttrykker en anmodning, befaling eller et direkte forbud, som for eksempel «Gå!» eller «Ikke rør deg!» er tett forbundet og utgjør en betydningsmessig enhet:
Vær snill og hold deg i ro.
Skynd deg hjem og hent den.

… når (korte) imperativsuttrykk er sideordnet:
Varm opp oljen og legg hummeren i.
Kontroller utskriften og meld fra om eventuelle feil.

… når konjunksjonenKonjunksjoner er også kalt sideordningsord. De fem konjunksjonene vi har på norsk er og, eller, men, for og så. foran en sideordnet leddsetning er underforstått:
Når kvelden kommer og lyset blir tent, koser vi oss.
Jeg håper det slutter å regne og været blir bedre.

… når det til ett subjekt står to eller flere predikaterAlle setninger består av et subjekt (En ting) og et predikat (som sier noe om En ting). I setningen “Jeg forstår ikke dette”, for eksempel, er “jeg” subjekt og “forstår ikke dette” predikat. I “Dette med predikater er komplisert” er “er komplisert” predikatet. forbundet med konjunksjon:

Eva arbeidet energisk og tok eksamen med glans.
Han satt på stubben og lo da kjerringa kom tilbake.
Han drakk metanol og ble blind.

Et par unntak her: Det er valgfritt å sette komma når de sideordnede predikatene står relativt selvstendig overfor hverandre i betydning, eller når det er mange ord som skiller verbalene.

Øyvind het han(,) og gråt da han ble født.
Dunker kjempet en innbitt og langvarig kamp for en revisjon av foreningspakten(,) og var kvass overfor svenskene.

Og det skal stå komma når det første predikatet har tilknyttet en leddsetning: Jeg så at svalene fløy lavt, og hentet paraplyen.

… når en setning (fullstendig eller ufullstendig) står foran en ufullstendig setning:
Han drog til Paris og hun til Roma.
De avtalte at han skulle dra til Paris og hun til Roma.
Har nettopp kommet fra Paris og skal avgi rapport.

… når du lister opp:
Melk, kjøtt og fisk er de viktigste næringsmidlene.
Melk og kjøtt og fisk er de viktigste næringsmidlene.

Ellers står det mye mer om kommabruk i Finn-Erik Vinjes Skriveregler.

Riksmålsforbundet

Jeg vil gjerne spørre om «garpegenitiv». Mitt første spørsmål er, hva er garpe- ? Mitt andre: Er det slik å forstå at Riksmålsforbundet anbefaler omskrivning av genitiviske uttrykk, når ordet ender på -s? Og mitt siste spørsmål er: Er min skolelærdom fra Riksmålsforbundets synsvinkel utdatert? Jeg ville nemlig skrive det med apostrof. Altså: Zevs’ sønn og SAS’ ruter.

G.J.

Svar

Kjære G.J.

Den såkalte garpegenitiven (Per sin bil) stammer fra mellomnedertysk, språket til de hanseatiske kjøpmennene på 1300-tallet, og begrepet skyldes det økenavnet som kjøpmennene fikk, nemlig «garp», som betyr mer eller mindre det samme som en storskryter. Denne bakgrunnen kan kanskje forklare den negative klangen garpegenitiven har i manges ører.

Riksmålsforbundet anbefaler ikke omskrivning med sin i skrift, uttrykksmåter som Kristin sin strategi og SV sitt valgprogram kan med fordel holdes unna velpleide skriftlige fremstillinger.

Ei heller når ordet slutter på -s er denne uttrykksmåten spesielt ønskverdig. Zevs’ sønn og SAS’ ruter er på ingen måte utdatert; dette er helt korrekte og gode måter å uttrykke eiendomsforholdet på. Men for variasjonens skyld kan man en gang imellom også si sønnen til Zevs og SAS-rutene, dersom disse konstruksjonene passer i sammenhengen forøvrig.

for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Hvis genitiv er det?

Jeg har de siste dager ført en diskusjon angående bruken av ordet hvis. Jeg mener at man kan si hvis bil er det, hvis genser, og så videre.

Utrolig nok har jeg også lært dette av min norsklærer, og min mor ville ropt «snakk ordentlig gutt» om jeg sa hvem sin eller hvems eller noe annet. Hva er riktig? I forhold til dagens bokmål, og i forhold til riksmålet?

På forhand takk.

J.S.W.

Svar

Kjære J.S.W.

Det du setter fingeren på, dreier seg om genitiv (eieform) av spørreordet hvem. Den formen du illustrerer, det vil si hvis (hvis bil er det, hvis genser osv.) er helt korrekt – både i bokmål og riksmål. Men mange oppfatter formen som litt stiv og gammeldags, og det kan være et problem.

I 1991 ga Norsk språkråd skriftspråksstatus til den talespråklige formen hvems, men den ble ikke vanlig i alminnelig skrivepraksis, og i 1997 ble den strøket fra normen.

Dersom man ønsker å unngå hvis-genitiven, altså uttrykksmåter som hvis genser, kan man skrive om og si for eksempel hvem er det som eier denne genseren? En slik omskrivning er imidlertid lang, noe som heller ikke alltid er ønskverdig. Sin-genitiven (hvem sin genser) er mulig i tale, men spesielt heldig i skrift er den ikke.

Og da står vi faktisk tilbake med hvis-formen likevel. Selv om denne formen er noe talespråksfjern, skal vi ikke være redd for å bruke den; den har en funksjon, og kan så absolutt anvendes. Når det kommer til de mer uformelle situasjoner – både i tale og skrift – kan man imidlertid kanskje løse opp litt, og ty til forskjellige andre uttrykksmåter. Men du må bare fortsette med den formen som er naturlig for deg.

for Riksmalsforbundet
Elin Frysjøenden

Med hilsen
B.O.

Kjære B.O.

Regelen for når man bruker ett, og når man bruker et er ikke så komplisert: ett er tallord, og et er artikkelDen samme forskjellen har man mellom én (tallord) og en (artikkel)..

Den innholdsmessige forskjellen mellom ett og et svarer til en sterkere, henholdsvis en svakere, vekt på det tallmessige; når man ønsker å understreke at man står overfor én ting, ett eksemplar av noe, bruker man ett i skrift (og sterkt trykk i tale). Når fremhevingen av det tallmessige er svakere, bruker man et i skrift (og svakt trykk i tale).

Tallordet (ett) legger vekt på motsetningen til de andre tallordene (ett skap, ikke flere), mens artikkelen (et) understreker motsetningen mellom et eksemplar av det man snakker om, og et eksemplar av noe annet som det kunne være tale om (et skap, ikke en hylle).

I de følgende uttrykkene skal det alltid være tallord (ett):

• han sier ett og mener noe annet
• alt i ett
• i ett kjør
• ett er sikkert
• ett og alt

for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Den samme forskjellen har man mellom én (tallord) og en (artikkel).

Et og annet eller ett og annet?

Et og annet eller ett og annet? Egne undersøkelser tyder på at det første alternativet er korrekt. Men så ser jeg at Tor Guttu har benyttet alternativ to.

Jeg resonnerer blant annet som følger: Skal det være ett og annet, bør det også være én og annen (e med akutt-tegn), men det er vel ikke tilfellet? Kommentarer?

Vennlig hilsen S.S.

Kjære S.S.

Det er et overgangstilfelle du har grepet fatt i. Man kan, som du gjør, henvise til en og annen og si at i de fleste tilfellene svarer ett til én, ergo et og annet.

Men man kan også sammenligne med det parallelle uttrykket i ett og alt og si at ergo …

Vanskelighetene oppstår vel fordi vi bruker både grammatikken (artikkel eller tallord) og ordets trykk i setningen (trykksterkt eller trykksvakt) som rettesnor.

Det vanligste er nok å skrive uttrykket med enkelt T: et og annet. I 2. utgave av «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» har jeg vært så salomonisk at jeg har skrevet Et(t) og annet.

Vennlig hilsen Tor Guttu

Svar

Det skal være liten forbokstav, slik du skriver. Skriveregler sier: «Egennavn som består av mer enn ett ledd, har i regelen stor forbokstav bare i det første ordet.»

Hit hører mange navn med artikkel, blant andre: Den europeiske union, Det britiske samveldet. Dessuten: Folkets hus, Sentrum kino, Statens pensjonskasse, Statistisk sentralbyrå, Norsk språkråd.

Når det første ordet i et flerleddet navn selv er et egennavn, har også neste ord ofte vært skrevet med stor bokstav: Norges Bank, Norges Statsbaner, Oslo Sporveier, Bergen Bank. Men også her bør hovedregelen følges, blant andre: Norges idrettshøgskole, Bindal lensmannskontor, Huk aveny.

Du finner flere detaljer i Finn-Erik Vinjes ??Skriveregler??

* Kjøp den hos Bokkilden

Gass, gass, gass

Jeg har mang en sen kveld diskutert (og foreslått) forskjellige former som skal benevne folk fra Madagaskar. Spørsmalet mitt er enkelt og greit, hva er riktig? En madagaskar? Madagaskaner? Madagakaneser? Madagar? Madagaskanitt?
_J.L._

h4. Svar

Tidligere var hovedsakelig bare én form i bruk: _gasser_. Og som adjektiv, _gassisk_. Men også _madagasser_ står i Norsk Riksmålsordbok, om enn med henvisning til _gasser, så også den formen eksisterte da bokstaven M av ordboken ble redigert, i 1940-årene.

Senere er _madagasser_ kommet mer i bruk, og i dag regnes begge som korrekte. Antagelig vil _madagasser_ med tiden overta helt.

Det kan tenkes at det oppstår en betydningsnyanse mellom _gasser_ i betydningen «innfødt på Madagaskar» og _madagasser som betegnelse for «innbygger av Madagaskar uansett etnisk bakgrunn». En slik betydningsutvikling er i alle fall naturlig i land med stor innvandring eller hvor grenser flyttes eller nyopprettes, som på Balkan.

Kan en brukes som ubestemt artikkel foran substantiver som bru, brygge og grind selv om forfatterne bruker endelsen -a i bestemt form?

I riksmål er vel saken grei; da heter det alltid en. Men hvordan forholder det seg i bokmålet og når utgiveren av boken er bundet av en offisiell rettskrivning?
I.J., journalist

Du spør om man kan bruke en som artikkel i ubestemt form foran substantiver som _bru, brygge_ og _grind, selv om man bruker -a som endelse i bestemt form. Svaret på spørsmålet er ja.

Dersom man bruker _ei_ som artikkel i ubestemt form, bør man imidlertid velge -a som endelse i bestemt form; _ei grind–grinden_ klinger ikke særlig godt. _En grind–grinda går imidlertid an.

Spørsmål 2

Jeg har fått et spørsmal fra en utlending som jeg ikke kan besvare. Finnes det noen hovedregler som kan være til hjelp når man skal bestemme om et substantiv er hunkjønn, hankjønn eller intetkjønn?_
_E.I._

Klare regler for hvilket kjønn et substantiv tilhører, er det ikke enkelt finne. I de fleste tilfeller må man stole på sin egen språkfølelse – og det er kanskje ikke alltid så enkelt for en som ikke har norsk som morsmål[1]. Men det kan likevel sies mer om substantivenes kjonn.

Grammatisk kjønn er en bøyningsgruppe blant substantiver, adjektiver og pronomener som opprinnelig i visse språk uttrykte naturlig kjønn. Menn og alt man oppfattet som mannlig ble klassifisert som hankjønn. Kvinner og alt kvinnelig ble hunkjønn, mens ord som betegnet livløse ting ble intetkjønn.

Felleskjønn er oppstått senere, som en sammenslåing av hankjønn og hunkjønn, slik at man få felles bøying av for eksempel _en båt–båten og _en bok–boken_.

I nynorsk og dialektene bruker man tre kjønn: en båt, ei bok og et hus. Det kan man gjøre i bokmål også, men her kan man også velge å bruke bare to kjønn, felleskjønn og intetkjønn: En bok, et hus. I riksmål er det dette systemet med to kjønn som benyttes.

Dette svaret er forkortet. For å lese hele svaret, besøk

Riksmålsforbundets egne nettsider.

fn1. Det er ikke alltid like lett for en morsmålsbruker heller, i og med at enkelte ord faktisk kan ha to eller også tre kjønn. To tilfeldige eksempler på det siste er _gardin_ og _nyre_. I bokmål kan disse to ordene være både hankjønn, hunkjønn og intetkjønn, altså: _en/ei/et gardin_ og _en/ei/et nyre.

Dermed har jeg svart på spørsmål nummer to. Ordet heter _vornehm_ på tysk. At noen uttaler _fornem_ med trykk på annen stavelse, kan komme av at man stimuleres rytmisk til det i uttrykket _fin og fornem, eller det kan være at man rett og slett synes det lyder finere – mere fornemt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Som man ser, er det ikke lett å finne noen klare retningslinjer for når et ord skal ha _in-, og når det skal ha _inn-_. Det rådet jeg kan gi, er derfor å bruke ordbok. Hvis man er i tvil, om _in-_/_inn- eller om andre skrivemåter er det bare å slå opp av hjertens lyst. Rettskrivningsfunderingene vil bli avhjulpet, og mens man leter etter det ordet man i utgangspunktet grunnet på, fester det seg kanskje også litt annen nyttig og hyggelig ordkunnskap?

_Under dørsprekken_ ville jeg regne for språkfeil i alle tilfelle. Under en slik dørsprekk som forfatteren har i tankene, ligger altså dørstokken, og å dra noe gjennom den, skal godt gjøres, selv for en lyriker. Vi har riktignok et uttrykk som å _svømme under vannet, som strengt tatt skulle hete _svømme under vannflaten/vannskorpen, men det hjelper ikke.

_G.B.

Kjære G.B.

Det heter «til lykke».

Den utbredte særskrivningen (jogge sko, spise stue) skyldes ofte engelsk påvirkning. I norsk skrives sammensatte ord som regel i ett (joggesko, spisestue). Uttalen skiller dem også fra ikke-sammensetninger; det går an å høre hva som skal skrives i ett, og hva som skal skilles. Flerleddede faste forbindelser med to eller flere ord skal i regelen særskrives: av sted, for lengst, i dag og så videre (se Finn-Erik Vinje: ??Skriveregler??).

Riksmålsnormen godkjenner ofte sammenskrivning i slike tilfeller, jevnfør Riksmålsordlisten. Men «til lykke» står det der òg.