Slik får du pressemeldingen din inn i flest mulig medier.

Når du har fått på plass en nyhet, kontaktinformasjon og bilder har du en ferdig pressemelding. Men den gjør foreløpig lite nytte for seg. Nå må du sørge for at den blir spredt til alle relevante redaksjoner.

Det finnes en rekke nettsteder som distribuerer pressemeldinger mot en ganske liten betaling. Men det er gjerne sånn at man får det man betaler for, og man betaler ikke nok på disse sidene til å få engasjement. Derimot øker risikoen for at pressemeldingen din drukner i mengden. Hvis du ikke vil gjøre jobben selv, ta kontakt med et PR- eller reklamebyrå som vil engasjere seg i deg og ditt selskap, sette seg inn i saken og følge opp. Det vil koste mer, men vil være verdt det.

Gjør det selv

På et forholdsvis begrenset budsjett gjør du imidlertid den beste jobben selv, særlig når du får litt erfaring.

Hvis du ikke allerede har en liste over interesserte journalister og redaksjoner, vil det være vel anvendt tid å lage en – eller i det minste legge grunnlaget for en. Sett opp en liste over medier du tror og håper vil være interessert. Den bør inkludere TV, radio, aviser og blader, både landsdekkende og lokale, fagpresse, nyhetsbyråer og underleverandører av nyheter, nettsteder og bloggere. Husk dessuten at de største redaksjonene kan ha flere avdelinger som vil være interessert.

Et par gode steder å finne mottagere er Fagpressekatalogen og Startsiden.no i tillegg til dem du kommer på av deg selv.

Grovsortere listen din etter hvor viktig det er å få omtale i de ulike mediene, men husk at lokalaviser og fagblader er viktigere enn du tror. Ta så en liten ringerunde der du raskt forklarer hva nyheten går ut på, og spør hvor du skal sende pressemeldingen. Ikke snakk med sentralbordet, men be om å få snakke med den journalisten som jobber med slike saker. Da øker sjansen betraktelig for at pressemeldingen din blir lest.

Når du så skal sende pressemeldingen på e-post til alle i den nye adresselisten din, må du holde teksten i emnefeltet kort og relevant. Bruk din egen e-postadresse i til-feltet, og sett alle de andre adressene i feltet for blindkopi, ofte merket bcc. Det er diskré og det hindrer pinlige situasjoner når noen ved et uhell trykker «svar til alle». Legg samtidig pressemeldingen ut på nettsidene dine, med lenker til alle tilgjengelige bilder.

Bli kjent

Det er også både hyggelig og lurt å gjøre en liten innsats for å bli litt kjent med de viktigste journalistene, uten nødvendigvis å forsøke å overbevise dem om noe. Du trenger ikke bli bestevenner med noen; du har kommet langt hvis de er på hils med deg og automatisk kobler navnet ditt med bedriften din.

En måte å gjøre det på, er å tilby din ekspertise og dine synspunkter i en sak der du ikke er direkte involvert, men vet nok til å kunne uttale deg med tyngde. Det krever imidlertid at du også har lyst til å hjelpe. Mangel på oppriktighet er veldig lett å oppdage.

I ettertid bør du vurdere resultatene av pressemeldingen i lys av de ambisjonene du hadde på forhånd. Hvor mye omtale fikk du, og hvordan var den vinklet? Det vil være lærerikt og vil hjelpe deg neste gang du har en nyhet du vil offentliggjøre.

Kompetansen er det heller ikke noe å si på. Som man kan lese på siden:

Webredaktøren har jobbet med kvalitetskontroll i Dagbladet i over 20 år. Bidragsyter Jan R. Tislevoll har blant annet arbeidet i VG og Språkrådet.

Så før du begår feil bare fordi du ikke klarer å finne ut hva som er riktig, se etter svaret hos Korrekturavdelingen.

Se også:

• Råd for å distribuere pressemeldinger
• Litt om bildekvalitet og -formater
• En mal for pressemeldinger

Når du skal skrive en pressemelding må du finne noe å si som har en viss nyhetsverdi. Det høres kanskje avskrekkende ut? I så fall vil du bli overrasket over hvor mye som har nyhetens interesse. Det er alltid noen andre som deler dine interesser.

Innledningen

Når du vet hva du skal si, si det så tidlig som mulig. Begynn med en kort og fyndig overskrift og en ingress – helst bare én enkelt setning som oppsummerer nyheten.

Skriv som om du forklarer saken for en tenåring. Du skal ikke undervurdere publikums intelligens, men de vet neppe like mye om ditt fag som det du selv gjør. Hvem? Hva? Hvorfor skal noen bry seg? Disse tre spørsmålene er som regel de viktigste å besvare tidlig. Dessuten bør du få med Når? Hvor? Hvem andre er involvert?

Hvis du har brukt mer enn tre setninger hittil, skriv om. Foreløpig skal du kun ha satt enkle faktaopplysninger og det viktigste salgsargumentet ditt på papiret:

Du (hvem) og partnerne dine (hvem andre) har gjort noe (hva) på kontoret (hvor) en gang (når), som har gjort verden bedre (hvorfor bry seg).

Hvordan? Hvorfor? Hva mer? Dette er også viktig informasjon, men den krever mye plass som du ikke har i ingressen. Vær tålmodig. Du får muligheten i avsnittene som følger.

Brødteksten

Når innledningen er ferdig formulert, omformulert og finpusset kompletterer du med mer informasjon som er nødvendig for å forstå saken. Bruk sitater fra mennesker som er involvert. Spør for eksempel prosjektlederen og samarbeidspartneren om deres tanker. De har sikkert mye på hjertet.

Det viktigste å få frem er hvilken betydning nyheten din har for vanlige mennesker. For journalister vil det menneskelige aspektet være forskjellen på om saken kommer på trykk eller ikke, men også for bedriftskunder og investorer vil det være viktig å kunne forholde seg til saken som et menneske.

Se gjerne for deg at du skriver for en avis (men helst ikke en av de mest tabloide). Det kan hjelpe deg å gi det du vil fortelle en passende form og en viss logisk progresjon.

Nå, når du har fått på plass alt et grunnleggende, kan du gå litt i dybden. Her kan du tillate deg å gå gjennom tekniske detaljer og litt mer kompliserte forklaringer; ting som gjør at folk flest lett faller av. Hold deg imidlertid unna tabeller, grafer, lister og de mest kompliserte utlegninger i selve brødteksten. Det kan være bra å legge ved slik informasjon, slik at de som forstår det kan sette seg dypere inn i materien, men teksten må kunne stå, og blir forstått, på egen hånd.

Det kan også være en god idé å lage ulike pressemeldinger til ulike typer medier, for eksempel en enkel versjon til medier som henvender seg til det generelle publikum, og en mer detaljert pressemelding til fagblader, der publikum har bedre kunnskap om emnet.

Når du mener du er ferdig med brødteksten, må du redigere den til den får plass på én A4-side. Du tror det er umulig, men det er det faktisk ikke. Du kan stryke unødvendige ord fra de fleste setningene, unødvendige setninger fra halvparten av avsnittene, og unødvendige avsnitt. Du gjentar deg selv hyppig og du har mange lange uttrykk som kan byttes ut med mer presise ord.

Husk: De fire ordene i “på det nåværende tidspunkt” betyr nøyaktig det samme som de to bokstavene i “nå”.

Kontaktinformasjon og bilder

Husk å få med kontaktinformasjon til noen som kan utdype saken.

Nederst i pressemeldingen er det vanlig å ha med en generell tekst om firmaet og varemerket, som går igjen på alle pressemeldinger. Den sier for eksempel noe om når selskapet ble opprettet, hvor stort det er, hvor det holder til, og annen grunnleggende informasjon. Denne teksten kalles the boilerplate på godt norsk, og er ikke noe særlig lenger enn ingressen.

Dessuten er det viktig å ha med kontaktinformasjon til informasjonsansvarlig og andre det vil være naturlig å intervjue i forbindelse med den aktuelle saken. (Husk å avklare det med dem først.)

Det er også en god idé å tilby bilder som kan illustrere saken, men det kan være lurt å lese Skriftlig.nos artikkel om bildekvalitet og -formater først. Om du ikke legger de tilgjengelige illustrasjonene ved pressemeldingen, bør du ha med en linje eller to om hvor man kan hente mer.

Se også:

• Råd for å distribuere pressemeldinger
• Litt om bildekvalitet og -formater
• En mal for pressemeldinger

Er språket ditt ugjennomtrengelig?

Har du for vane å skrive lange, kompliserte og ugjennomtrengelige setninger, som ingen forstår noe av? Trenger du hjelp til å slutte med det? Nå har Skriftlig.no en egen likskalkulator som forteller deg hvor lett det er å lese det du har skrevet.

Skriftlig.no har tidligere skrevet om lesbarhet, men da med utgangspunkt i den østerriksk-amerikanske lesbarhets-guruen Rudolf Fleschs skalaer og bøker.

• Les også: Gjør det lettlest

Men hvorfor gå over dammen etter vann – eller etter lesbarhet? Her i Norden har vi egne guruer på området. Svenske Carl Hugo Björnsson utviklet på 1960-tallet en lesbarhetsindeks som har fått kallenavnet liks.

Utregning

Utregningen av liks kan virke litt komplisert. Man legger sammen gjennomsnittlig antall ord i hver setning med prosentandelen lange ord i teksten. Alle ord med mer enn seks bokstaver regnes som lange i denne sammenhengen, så her er det ikke mye å gå på.

Nå har Skriftlig.no lansert en likskalkulator_, der du enten kan lime inn tekst, laste opp et dokument (i _ren tekst-format, .txt) eller oppgi webadressen til en side med tekst, for så å få regnet ut tekstens liksverdi. Du finner den under “liks” på hovedmenyen.

• Gå til likskalkulatoren

Skalaen

Det er om å gjøre å score forholdsvis lavt på skalaen. Alt under 30 regnes som svært lettlest, på nivå med barnebøker. Når likstallet passerer 50 bør man vurdere å skrive om.

Når man skriver for voksne mennesker skal man imidlertid være forsiktig med ikke å behandle dem som idioter, så det er ikke sikkert man bør anstrenge seg for å komme helt ned på 20-tallet. Det er vanligvis godt nok om man holder seg rundt 35–40.

Bruk og nytte

Hva skal man bruke likskalkulatoren til? Du må selvsagt gjerne bruke den til å analysere roman-manuskriptet ditt, men hvis du har klart å skrive en hel roman er det nok ikke der den gjør størst nytte for seg. Jo mindre erfaring du har med å skrive, desto mer nyttig blir likskalkulatoren.

Den kan for eksempel være til hjelp dersom du har skrevet en unormalt lang e-post eller et brev der du forsøker å forklare noe vanskelig. Likstallet gir da en pekepinn på om du gjør deg forstått eller ikke.

Den kan også være nyttig dersom du skal starte en blogg. De første blogginnleggene dine bør du være nøye med å lese og analysere ganske nøye, for lesbarhet og mening. Etter hvert som du får erfaring med å skrive, vil du se at likskalkulatoren gir deg stadig færre overraskelser.

Du kan selvsagt bruke den til hva du vil. Presentasjoner, korrespondanse eller markedsmateriell på jobb; invitasjoner, klager og skolestiler hjemme.

Men vær obs!

Liks vil ikke løse alle dine skriveproblemer. Dersom du har for vane å dele ord som skal skrives sammen, for eksempel, vil du få en kunstig lav liks.

Indeksen tar heller ikke hensyn til korte fremmedord, den vet ingenting om grammatikk eller rettskriving, og den sier ingenting om hvordan setningene er bygget opp. Hvis du bruker mange passive setninger, med mange skrivefeil og hyppige innslag av gresk, fransk og latin, vil liks si at teksten er lettere å lese enn den strengt tatt er.

Likskalkulatoren er altså ingen snarvei til godt språk, men kan være et godt hjelpemiddel hvis du uansett vil jobbe litt med teksten.

• Ta en kikk.

Egennavn får stadig oftere skrivemåter som bryter med norsk rettskrivning.

Svært mange merkenavn – særlig i løpet av de siste årene – har fått en egen skrivemåte som er i strid med vanlige regler, men styrker merkevaren. Logoen skinner gjennom i måten ordet skrives på: iPod. DnB NOR. ;libris. Hva gjør man med sånt?

Det er flere varianter av slike logoord.

Mer eller mindre gjennomtenkt

Noen oppstår rett og slett som resultat av en orddelingsfeil som blir oppdaget for sent. For eksempel er det ikke uvanlig at han som grunnlegger Konsulent Forum AS begynner å omtale seg som KonsulentForum når feilen blir oppdaget. Det er vanlig, lett å gjennomskue og sjelden spesielt vellykket i det lange løp.

De større aktørene legger gjerne litt mer tanke og tradisjon bak bruken av store og små bokstaver.

For Apples serie med iProdukter – fra iMac, via iLife-serien med programvare, til iPod og iPhone – er navnet og skrivemåten nærmest en fortsettelse av den enkle, lett gjenkjennelige designen på produktet.

DnBs skrivemåte, som er blant dem som har trengt dypest inn i nordmenns ryggmarg, henger igjen fra DnCs tid, mens NOR har stått med store bokstaver siden det het ABC Bank. Det gjør det ikke mer riktig av den grunn, men det er liten tvil om at det er tilsiktet.

Det er heller ikke mye tvil om at det er tilsiktet når det dukker opp vilkårlig tegnsetting i navnet til bokhandlerkjeden ;libris, Dagbladets :sterke meninger, jentebladet [mag], kredittkortet re:member og utallige andre. Det skinner gjennom at designerne har håpet å konstruere en skrivemåte som er unik for produktet.

Feil

Uansett hvordan markedsførerne ønsker at vi skal skrive navnet på varene deres, så er det ikke riktig å gjøre det som over. Det finnes tross alt regler for hvordan man skal skrive egennavn på norsk.

I all hovedsak nøyer det seg med én stor bokstav i et navn, og den skal komme først. For den imaginære gründeren med orddelingsfeilen vil det riktige altså være å skrive Konsulentforum eller Konsulent forum. Forkortelsen for aksjeselskap kan han velge om han vil skrive med store eller små bokstaver, men …

Når man bruker en forkortelse av navnet, og man leser hver bokstav for seg, som i DnBs tilfelle, er det vanligst å bruke bare store bokstaver. Det bør derfor være DNB, sånn det også er USA, EØS og PLO. Hvis du derimot leser forkortelsen som et eget ord, bruker du bare stor forbokstav, som i Nato, Unesco og Nokas.

(Strengt tatt anser Språkrådet det som valgfritt om man vil stor forbokstav eller bare store bokstaver i begge disse tilfellene – de har ingen innvendinger mot Eøs eller NATO – men regelen som er brukt her er både utbredt, logisk og lesevennlig.)

Fartsdempere

Selv om vi vet hva som er riktig og hva som er feil, så er det en ting som kompliserer det hele: markedsførere som er for flinke i jobben sin.

Bildene av logoordene er nemlig blitt så innarbeidet at det letter lesingen betraktelig å gi etter for reklamemakernes skrivemåter. Hjernen leser og forstår DnB raskere enn DNB, og korrekt skrivemåte av navnene Imac, Ilife og Ipod ville fungere som en fartsdemper på lesingen. Og det vil vi gjerne unngå.

Hver gang du bruker logoordene gir du bedriften bak navnet et lite bonuspoeng i spillet om forbrukerne. Spørsmålet er: Plager det deg?

Tilnærmet ordrett

NTB bruker «tilnærmet ordrett» om sitater. Det er en litt slurvete beskrivelse.

«Tilnærmet ordrett» åpner for små endringer – bruk av synonymer eller endret rekkefølge på ord – så lenge meningen beholdes. Men, selv om meningen riktignok er det viktigste, trenger man ikke sitater for å formidle mening alene.

Sitater skal også gi et visst inntrykk av personligheten og stemmen til den som snakker. De fungerer som små bilder av den som snakker.

Hver gang du avviker fra det ordrette, blander du – bevisst eller ubevisst – inn noe av deg selv. Bildet mister noe av sin skarphet. Det vil vi unngå.

Altså: Sitater er hellige.

De vanligste unntakene

Men så er det jo unntak. Fremst blant dem er vask av nøleord og tegnsetting. Det er nesten ingen som snakker i komplette, velartikulerte setninger lenger.

De fleste tenker mens de snakker og snakker mens de tenker. Og så legger de inn små lyder – som øh, eh, vettu og sånn, lissom – for å beholde ordet mens hjernen takler belastningen. Slike lyder kan du med fordel redigere ut.

En annen ting mange gjør for å beholde ordet til de er ferdige med en tankerekke, er å slå sammen alt de har å si til én setning med bindeordene «men» og «og» der det burde være punktum. Bruk skjønn og sett punktum.

Mindre vanlig unntak

Aldri bruk regelen om å være ordrett som en unnskyldning til å henge ut intervjuobjektenes talefeil eller mangelfulle beherskelse av språket.

Hvis en person snakker med en sterk aksent, og hvis det er et viktig poeng å få frem aksenten, så nevn det i teksten, gjerne med et eksempel eller to, men vær snill.

Tenk deg selv hvilke dumme feil du ville gjort hvis du ble intervjuet på et fremmed språk, og hvor realt du hadde syntes det var om intervjueren stadig påpekte dem.

Det samme gjelder dersom den du siterer for eksempel sier «ekspresso» og «advokado» når han mener espresso og avokado. Hvis det er nødvendig å påpeke det – for eksempel hvis intervjuobjektet utgir seg for å være ekspert på mat og drikke – så gjør for all del det, men vær heller ikke redd for å la det passere.

Husk også at ikke alle uttalelser egner seg som sitater. Ord er ofte sterkere i skrift enn i tale.

Omveier

Dersom du ikke synes sitatet kan brukes som det er, men du likevel vil gjengi det som blir sagt finnes det flere veier rundt en vanskelig situasjon.

En ellipse – “tre punktum” i en parentes – kan brukes for å vise at du har utelatt en del av et sitat. Det bør ikke brukes på bare et ord eller to, men på innskutte setninger som kommer i veien for meningen i sitatet.

Du kan også dele opp et sitat ved å avslutte det, skyte inn noe eget, og så sette del to som et eget sitat like etterpå.

Aller enklest er det imidlertid å omformulere hele uttalelsen, og ikke gjengi det som et sitat. «Han sa at …» er den enkleste utveien.

Da kan du fortsatt bruke anførselstegn for å hente ut et uttrykk som du vil sitere intervjuobjektet på. Han sa at velgerne var «dumme som sauer».

Men pass på

Når du benytter deg av unntakene, sørg for at du hverken endrer meningen eller personen som står bak den.

Se også:

• Sitatstrek
• Ellipse
• Anførselstegn

Vær høflig og korrekt

Det er flere gode grunner til å være høflig, men først og viktigst blant dem er at det er vanskelig å formidle humør og humor i en e-post. Hvis man åpner med et hyggelig hei og avslutter med en vennlig hilsen, og for øvrig bruker komplette setninger og vanlige høflighetsfraser, så har man i det minste lagt på plass noen vennlige rammer.

I en e-post oppfattes du gjerne som skarpere enn i et brev eller en telefonsamtale. Derfor bør du ikke være redd for å bruke smilefjesDu vet, slike som / og så videre en sjelden gang hvis du er redd for å bli misforstått. (Det passer ikke alltid like godt, men du slipper unna med det oftere enn du tror.)

Det er også derfor du bør være veldig forsiktig med bruk av utropstegn og store bokstaver. Det blir oppfattet som høyrøstet eller kommanderende, og legger opp til et lite hyggelig tonefall.

Kom til saken

Jo mindre tekst, desto større er sjansen for at leseren faktisk får med seg budskapet. Unngå derfor å utbrodere eller forklare deg unødvendig, hvis ikke du er bedt om en analyse eller begrunnet mening.

Men, i denne sammenhengen er det veldig viktig å være klar over forskjellen på å skrive kort og å være kort. Ikke vær så effektiv med ordene at du slutter å være hyggelig.

Hvis du likevel ser at e-posten din blir lang, bruk stikktitler, og start med konklusjonen. Da trekker du leseren inn, og videre nedover i teksten.

Bruk emnefeltet

Hvis du bruker emnefeltet klokt, blir det lettere både for deg og andre å finne tilbake til dine viktige e-poster. Emnet behøver ikke være unikt hver gang, men bør skille en e-post fra andre e-poster du sender til de samme menneskene på omtrent samme tid. «Hei,» gjør ikke nytten.

Dette er spesielt viktig hvis du er en av dem som pleier å grave frem en gammel e-post fra en person og svare på den når du skal starte ny korrespondanse. Hvis du da lar emnefeltet være det samme blir det veldig vanskelig å lete gjennom gamle e-poster. Hvis en e-post heter Re: VS: SV: Firmafest er det ingen som forventer at den skal ha en viktig kontrakt som vedlegg.

Svar

Det tar omtrent åtte sekunder å skrive «Takk skal du ha» eller «Da sier vi det» og trykke på send. Gjør det. Ikke bare er det høflig å takke når noen har gjort noe for deg, og å bekrefte avtaler, men et raskt svar bekrefter at du har mottatt beskjedene, og gjør at de du korresponderer med kan slappe av.

Hvis du allerede har en god oppskrift og rutine for å skrive takkekort, behøver du ikke lese dette. Det er først og fremst myntet på dem som synes det er vanskelig å vite hva de skal skrive, og som derfor aldri får gjort det.

1. Ha utstyret i orden

E-poster duger godt til en del daglig takknemlighet, men all takknemlighet av en viss størrelse bør vises på papir. Det vil si at gaver du har mottatt, store tjenester noen har gjort for deg, eller viktige muligheter du har fått, bør takkes for med noen velvalgte ord på et lite kort.

De fleste bokhandler og papirforretninger selger papir som egner seg som takkekort, med konvolutter i riktig størrelse, eller ferdige takkekort med mer eller mindre heldige motiver på. Du kan også få trykket opp dine egne brevark og takkekort ganske rimelig.

Husk dessuten å bruke en god penn, helst ikke en kulepenn, men en fylle- eller tusjpenn som legger fargen pent og tykt på papiret.

Når du har utstyret i orden er det på tide å skrive. Det beste er å kladde beskjeden først, for det er vanlig å ombestemme seg noen ganger mens man skriver.

2. Kjære deg …

Øverst må du ha en hilsen. Det er ikke like lett på norsk som på engelsk, men for det meste slipper du unna med å åpne med Kjære (og navnet på den du skriver til).

Neste setning bør begynner med «Takk for» og slutter med det du fikk, om det var en tusenlapp du fikk til konfirmasjonen, en mulighet til å prøvespille på Det norske teater, eller hjelp med å flytte to tusen sauer til seters.

Hittil er dette takkekort-greiene ganske enkle saker. Nå begynner det vanskelige.

3. Men hvorfor?

Neste setning må utdype og forklare hvorfor du er takknemlig. Her kommer hjertet og hjernen inn i takken. Noen ganger er det enkelt, som i: Pengene kommer godt med når jeg skal på Interrail i sommer, eller i: Jeg hadde ikke klart det uten din hjelp.

Andre ganger kan det være vanskelig; det er ikke alt man får som man ønsker seg. Alle gaver har imidlertid en verdi i seg selv, så forsøk å finne en virkelig positiv ting å si: Jeg likte særlig godt fargen, eller Den inspirerer meg til å begynne med kurvfletting.

Unngå løgn og lett gjennomskuelige omskrivninger. Hvis du ikke kommer på noe annet, husk at tanken og innsatsen som ligger bak, er en viktig del av gaven. Det var hyggelig at du kunne ta deg tid, eller jeg er rørt over at du tenkte på meg er bedre utveier. Hvite løgner er ikke så hvite hvis de leveres helt uoppfordret.

4. Til slutt

Den siste setningen før du avslutter bør handle om fremtiden, mer eller mindre håndfaste planer om å sees eller snakkes igjen. Det kan være et løfte om et besøk, en åpen invitasjon eller et ønske om å treffes. Jeg ser innom deg neste gang jeg er i byen, eller La oss ta en kaffe en dag, så skal jeg fortelle deg mer.

Avslutt med en vennlig eller hjertelig hilsen og en stor, avslappet signatur.

Noen ganger vil du gjøre litt mer. Ofte vil et vedlagt bilde av deg, opptatt med det du takker for, si mer enn fire setninger. Andre ganger vil en flaske vin eller en blomsterbukett si det som skal sies.

1. Begynn å skrive likevel

Det høres dumt ut at du skal skrive når du ikke klarer å skrive, men skrivesperre er en dum lidelse som fortjener en dum kur. Selv om mange føler det sånn, så er ikke skrivesperre en lammelse. Da må du heller ikke oppføre deg som om det er det.

Så tving deg selv til å skrive noe. Hva som helst, uansett om det er relevant eller ikke. Du kan beskrive stolen du sitter på eller været utenfor, du kan ramse land i Europa, eller lufte ut litt aggresjon. Det viktigste er at du skriver.

Og når du har kommet i gang, fortsett å skrive i minst ti minutter. Da har du kommet inn i en rytme og et tankesett som ikke ligger så langt fra der du ønsker å være. Når du kommer dit må du – uten unødvendig pause – skrive deg inn på det sporet du opprinnelig ville være på.

2. Lag en liste

Tenk ut hovedpunktene i det du vil få frem, og skriv det ned i listeform. Hva skjer? Hvor foregår det? Når? Hva er det viktig at leseren husker?

Hvis du skriver en kriminalroman, kan listen bestå av Mordet på enkefru Syversen. I soverommet i huset på Grefsen. En mørk og regntung natt. Viktig å huske at enkefru Syversen hadde funnet fotspor i snøen utenfor. Etc. Hvis du derimot skal skrive en rapport for Statoil bestå listen av Fikk kontrakt. I Tyrkia. Fra 1. januar neste år. Husk at vi tapte en lignende kontrakt i fjor.

Etter hvert som du fyller ut listen med viktige poenger kan du begynne å organisere bitene på siden, slå dem sammen eller skille dem fra hverandre, og fylle ut med flere viktige detaljer. Før du vet ordet av det skriver du.

3. Bruk den andre hånden

Dette rådet høres også rimelig dumt ut, men det er faktisk to grunner til at det virker. For det første hjelper det å gjøre noen endringer. Å skifte fra PC-skjerm til penn og papir, fra skrivebord til sofa, fra kontor til kaffebar, fra stille omgivelser til støyende omgivelser, eller tilbake, kan løsne på noe inne i deg. Nye forhold gir nye impulser, nye impulser gir nye innfallsvinkler og ny inspirasjon, og det kommer veldig godt med når man står fast.

Men, én endring gir bedre avkastning enn de andre, og det er å ta pennen i den andre hånden. Hvis du er høyrehendt, forsøk å skrive med venstre hånd en stund. Skriften kommer til å se barnslig, for ikke å si uleselig ut, men det er får du tåle.

Når du skifter styrende hånd, skifter du nemlig også maktfordelingen i hjernen. Når du tar pennen i venstre hånd, gir du høyre hjernehalvdel – som regel den kreative delen – mer å si. (Joda, kroppen er av og til så mekanisk anlagt.

Ta for eksempel øynene: en person som forsøker å huske et bilde vil ofte se opp og til venstre, mens en person som forsøker å danne seg et bilde i fantasien vil se opp og til høyre.) Forsøk det, du blir kanskje overrasket.

Det er selvsagt ingen garantier for at noen av disse teknikkene fungerer for deg, men alle tre virker for noen. Og med mindre man er for stolt av skrivesperren sin til å gi slipp på den – slik veldig mange er – kan det ikke være verre å forsøke disse metodene enn å ikke gjøre noe.

Man Booker-prisen er en av den engelskspråklige verdens mest prestisjetunge litteraturpriser.

Den årlige Man Booker-prisen er en av de mest prestisjetunge litteraturprisene i den engelskspråklige verden. I forbindelse med prisens 40-årsjubileum har leserne og en jury nå kåret den beste av alle vinnerne.

Juryen besto av forfatter og kritiker Victoria Glendinning, skribent og kringkaster Mariella Frostrup og engelskprofessor John Mullan. De nominerte seks av de førti vinnerne, og sendte den endelige avgjørelsen videre til folket.

Hele 36 prosent av stemmene gikk til vinneren, som vant Man Booker-prisen i 1981:

Midnight’s Children av Salman Rushdie.

– Leserne har talt, i tusentalls, sa juryleder Glendinning da resultatet var klart. – Og vi mener de har gjort et riktig valg.

Midnight’s Children vant også konkurransen The Booker of Bookers, den eneste andre ærespris i Booker-historien, til 25-årsjubileet i 1993.

Besøk Man Booker-prisens egne sider for mer informasjon, eller Kjøp den hos Bokkilden.